Runesteinene begynte å dukke opp i Skandinavia utpå 300-tallet. De var med høy sannsynlighet inspirert av Romerrikets høyreiste steiner, og ble reist til minne om en død. De ble ikke nødvendigvis plassert ved graven, heller der hvor de var mest synlig, og ble slik monumentale vitnesbyrd over den som hadde mistet livet.
Runesteien over her, står på Eplehaugen, nedenfor en hytte på Nordmøre. Men det som er spesielt med nettopp denne, er at den ble reist i 2011. Innskriften er inspirert av en høvding fra 1100-tallet, og lyder slik:
Terje, som var gift med Marit, lot reise denne stein til minne om seg selv mens han ennå levde. De eide alene hele Eplehaugen. Og billedsteinen hedrer dem. Erik den røde ristet.
Terje Spurkland var en svært fremragende og høyt anerkjent runolog. I 40 år forsket han på runer, et fag han ikke bare var svært dyktig i, men som han også lærte bort med en lidenskap og iver av de sjeldne. I desember 2017 fikk han påvist en ondartet svulst i høyre frontallapp i hjernen. Det går ganske nøyaktig ett år før den tar livet hans. De siste par årene før han døde, jobbet han med manuset til en bok som skulle åpne opp runologien og runene til folk flest. Som skulle vise at norske viking -og middelalderkonger var mer enn de blodtørstige erobrerne vi gjerne kjenner dem som. Rett og slett en bok som skulle tenne et lys over den perioden vi kjenner som den mørke middelalderen, og som skulle fortelle en hittil ganske ukjent historie om Norge som en språklig stormakt.
Da Terje Spurkland får diagnosen, blir dette manuset og ferdigstillelsen av det, et overlevelsesprosjekt sammen med datteren Marte Spurkland. Noe de kan holde fast i gjennom kampen som nå venter. Noe de kunne gjøre sammen, noe som lyste opp i mørket som gjorde det så vanskelig å se noe annet enn nettopp mørket. Planen var at de skulle fullføre dette sammen, og at Terje Spurkland skulle være her da boka kom ut. Slik sett, kom denne boken for sent, for Marte måtte fullføre boken uten sin pappa.
Pappas runer byr på mengder av runehistorie og kunnskap, men en fagbok i runologi er det ikke. Mer, så er den en fortelling om hvordan vi ble et skrivende folk, om hvordan vi brukte våre første skrifttegn, og om hvordan runene og latinskriften har levd side om side.
At vi var en toskriftskultur, var helt nytt for meg. Som mange andre, delte jeg den rådende oppfatning om at runeskriften gradvis døde ut i kjølevannet av kristendommen og med ankomsten av det latinske alfabetet. Men, i juli 1955 stod Bryggen i Bergen i full fyr, og flammene slukte fire bygninger fra 1200-tallet. Arkeologer begynte å grave i askehaugen som lå igjen, og de finner hele 600 runepinner som kunne fortelle at den nesten antatt utdødde runeskriften levde i beste velgående i Bergen på 1200-tallet! Det skulle faktisk vise seg, at runene og latinskriften levde sammen og beriket hverandre til et godt stykke ut på 1400-tallet.
Innskriftene forteller om runeristere som mestret både runer og det latinske alfabetet, og som brukte ulik skrift til ulike skriftsituasjoner. Latinskriften ble gjerne brukt til bønner, paragrafer og høyverdig litteratur, og runene til kortere beskjeder, signaturer, selvskryt, følelsesutbrudd og baksnakking. Ut fra runepinnene, kan vi få et bilde av hvordan det jevne middelaldermennesket hadde det med seg selv, med hverandre, de høyere makter og i kjønnslivet. På Bryggen i Bergen ble det for eksempel funnet en runepinne med denne innskriften:
Jeg elsker den mannens kone så høyt at ilden tykkes meg kald! Og jeg er den kvinnens elsker.
Noe egnet seg rett og slett bedre på pinne enn på pergament. Som Terje Spurkland sa til sine studenter; du slakter ikke en kalv for å fortelle at du begjærer en annen manns hustru.
Runene gir oss altså egne innblikk i liv levd for over tusen år tilbake. Men, de kan også fortelle om langt større begivenheter. Kulisteinen på Smøla, var Terje Spurkland sin favoritt blant de norske vikingtidssteinene. Den omtales faktisk også som Norges dåpsattest. Steinen hadde lidd den vanskjebne å bli nedgradert til bygningsmateriale, en for øvrig ingen uvanlig skjebne – og ikke rett så sjeldent dukker det opp runesteiner i potetkjellere eller annen bygningsmasse. Kulisteinen tjente som støttestein under en låvebro på Kuløya, men da den ble avdekket kunne vi lese Tolv vintre hadde kristendommen vært i Norge. Det er første gang navnet og identiteten Norge opptrer i et norsk dokument, dessuten er det også første gang ordet kristendom opptrer i skriftlig form på norsk.
I tillegg til alt dette, så er Kulisteinen et tidsvitne på når Norge ble kristent. Det er mange detaljer inne i bildet her, som jeg ikke tar på meg å gjengi (les om det i boka!) men essensen, er at det har vært årstallet 995 som har blitt regnet som den Norske kirkes fødselsdag, men ifølge Kulisteinen ble den norske statskirke etablert først i 1022!
Men, denne boka handler også om en språkforsker som mister språket sitt, om en hustru som mister sin kjære ektefelle, og om en datter som mister pappaen sin. Den rommer en enorm lidelse og sorg, men enda mer kjærlighet. Den rommer Terje Spurklands kjærlighet til runene og flokken sin og livet, og ikke minst rommer den en datters kjærlighet til sin pappa og hvordan denne kjærligheten forvandler henne til en snerrende løvedatter som går inn i kampen mot svulsten sammen med pappaen sin. Hun blir pappas kriger.
Det er en veldig sterk, givende og merkelig leseopplevelse, for i det ene øyeblikket flommer tårene, for som datter kan jeg ikke en gang forestille meg sorgen, desperasjonen og fortvilelsen som slår ned da du skjønner at du skal miste pappaen din. I neste øyeblikk løsner derimot latteren, vekket av de treffende og kjærlige beskrivelsene av, og historiene om en pappa som ikke er helt A4. Og plutselig så sitter du bøyd over disse runene som Terje Spurkland brente så for å dele kunnskapen og historien om, og prøver etter beste evne å tyde og uttale dem.
Det er en nydelig bok, til en pappa, og om en pappa og hans livsverk. Det er en kjærlighetserklæring som uforglemmeliggjør Terje Spurklands arbeid og lidenskap. I boka skriver Marte Spurkland om tidligere elever av faren, som har fortalt henne hvordan de alltid kommer til å huske ham, og etter å ha lest denne boka så kommer aldri jeg til å glemme ham heller. Dette er virkelig en av de beste, fineste, varmeste og mest treffende bøkene jeg har lest, og jeg kan ikke få anbefalt den varmt nok.
Denne teksten er basert på en anbefaling fra Bok for dagen 12. mars. 2021.
Stikkord: lesetips Sist endra: 5. oktober 2021
