Når er du voksen? Da han sitter i kirka under begravelsen til faren sin, tenker eg i Marianne Clementine Håheims Plikt, at det er når du forstår at foreldra dine er mennesker. Da jeg leste dette, så tenkte jeg at dette gjelder like mye besteforeldrene dine, og at du blir voksen den dagen du skjønner at verken de eller foreldra dine er superhelter som kan trosse naturlovene og leve evig. Og da du skjønner dette, blir livet brått mer alvor.
Det kommer overraskende mange i begravelsen, synes han. Han visste ikke at Pappa Jon hadde hatt tid til å bety så mye for så mange, enda han ble 73 år. Fra prekestolen sier presten at Jon var en pålitelig og hardtarbeidende mann, helt til det siste. I de tunge, rolige og beherska ansiktene til de andre mennene på kirkebenkene, kjenner sønnen igjen faren sin. Mennene nikker til ordene presten sier. Samtykkende på en måte, som stille punktum.
Eg skal ikkje feire far min med musikk eller poesi. Eg skal gå på jobb.
Sønnen har ikke helt visst hvordan han skulle hedre faren sin, men nå tror han at han vet. For selv om kroppen til faren skal bli til jord, så finnes farens innsats og kunnskap fremdeles i jorda han har dyrka og vedlikeholdt, i dyra han har sluppet ut og henta hjem igjen, i bygningene på gården som han har sikra mot vær og vind.
Sønnen har mista begge foreldra sine. Han har ingen partner, barn eller søsken. Men gården er et håndfast bevis på den familien som har vært, på at de har arbeidet, spist og vært sammen. Sønnen flytter ikke hjem for å overta gården fordi han vil. Han er ikke ferdig med byen. Men faren hans er død, og han flytter hjem og tar over gården fordi han føler at det er det han burde ville.
Han flytter hjem til huset som står som det alltid har gjort, til furugulvet som knirker trygt velkommen, jakkene til pappa som fremdeles henger på knaggen, sofagruppa som har stått i stua siden han var liten og som de samla seg i alle tre på lørdagskveldene. Nå går han inn døra hit, og tar på seg fjøsdressen som han fikk med hjem fra sykehuset. Nå blir han sauebonde. Nå går han på jobb.
Pappa Jon var eldst av seks søsken, og født til å bli bonde. Han overtok gårdsdrifta allerede som ung mann, og så seg aldri tilbake. Han hørte hjemme her på gården, var en del av landskapet og årstidene der, lik ei grein på et gammalt tre. Sønnen på sin side, flytta til byen for å studere. Han har ikke vokst opp til å bli bonde, men nå har han flytta hjem og tilbake i tid, bare at ingenting er som det var før.
Vi får bli med på den ferske bondens dager sammen med sauene. Vi skjønner fort at han har en enorm omsorg for dyra sine, det har han hatt siden han var liten gutt og den dagen slakterbilen kom var den verste han visste om. Vi får bli med på alt som må gjøres, alt det praktiske og alle de sidene ved jobben som han aldri så. Og etter hvert som dagene går og han blir kjent med rutinene til faren sin, tenker han ofte på hvor sterk han må ha vært. Så bekymra han må ha vært. Så vondt han må ha hatt.
Det er godt å være to. Ein må nesten det her omkring.
For det er lange dager med tungt og intenst arbeid, og fra å være en del av en familie og en venneflokk, er sønnen plutselig alene. På butikken møter han gamle venner av foreldrene, eller sin gamle fotballtrener, og han blir nødt til å småprate litt. Og alle spør de om han ikke tok med seg ei kjerring over fjellet? Og han svarer som sant er, at så langt har han ikke kommet enda. Og de blir stille litt, før de sier at det er jo godt å være to. Ja, det må man nesten være.
For vi møter etter hvert en ung bonde som våkner, som ser klokka der viserne beveger seg nådeløst mot morgen, men som håper at den aldri kommer. Etter morgenforinga sitter han ved kjøkkenbordet og venter på avisa. Så snart han hører det knase i grusen ved postkassa, vet han at alt er som det skal. Den røde bilen og postmannen er symbolet på at det har gått enda en dag, men også ofte den eneste andre han ser, og da han en dag plutselig må til legen, innser han hvor lenge det er siden sist han hørte seg selv snakke.
Eg tenkjer på vedlikehald, ordet vi bruker om forhold, vennskap, bygninger, ferdigheter og kroppene våre.
Sakte, mens historien fortelles, så værer vi en ensomhet som kanskje ikke kan bæres, en motløshet som kanskje ikke kan lettes, og vi skjønner at dette ikke bare er en historie om å miste foreldrene sine og derfra finne ut av hvor du skal gå. Hvordan du skal orientere deg i landskapet mellom arv og identitet, og finne av hvem de var, hvem dere var og hvem du er.
Det er også historien om den sorgen og kanskje ofte rådvillheten som slår en ned da en mister det fotfestet som foreldra er, og søken etter å gjøre dem stolte og hedre det de og dere var og slik på en måte holde dem i live. Så skal en samtidig huske å se seg selv oppe i det hele.
Så er det også en historie om det ansvaret vi har for å ta vare på hverandre, og huske på at ingen kan klare alt alene. Det er en historie som konfronterer oss med spørsmålet om hvem hver enkelt av oss, og vi som by, bygd og samfunn skal være.
Er holdninga vår at du skal passe din egen sak, eller rekker vi derimot ut en hånd da vi skjønner at noen har det tøft?
Denne teksten er basert på en anbefaling fra Bok for dagen 5. november 2021.
Stikkord: anbefalinger, lesetips Sist endra: 11. januar 2022
