Hvor mye har våre lengstarbeidende bibliotekarer til felles, utenom at de som har vært på huset her lengst? Like bøker leser de i alle fall ikke, og her anbefaler de noe for enhver smak!
En interessant og tankevekkende bok om menneskelige relasjoner.
Grethe
For tjue år siden forlot Anders kona Karen og deres to barn, til fordel for den unge, sprudlende og vakre arkitektkollegaen Cecilie. De flyttet til København, og har drevet et velrennomert arkitektkontor sammen. Nå er Anders litt over 60 år, og ligger på et pleiehjem i Oslo etter å ha fått slag. Han er delvis lammet og har vanskelig for å snakke.
Mens han venter på et opphold på et rekreasjonshjem på Lillehammer, ligger han på pleiehjemmet og funderer over sitt liv. Cecilie kommer sjeldnere og sjeldnere på besøk. Men hver dag sitter det en annen kvinne ved sengen hans – det er Karen. Hun forteller om fortiden; om da de var unge, hadde små barn og om deres fine somre på landstedet. Nå kommer også barna på besøk, og barnebarn han ikke har hatt kontakt med. Anders hører på hva de sier, men har problemer med å kommunisere og uttrykke sine egne følelser.
Fram til nå har Anders tenkt lite på Karen og barna. Men så begynner han å tenke på den gangen han reiste fra dem. Angrer han? Kunne noe vært gjort annerledes? Hvem er egentlig denne Anders?
De to siste årene har jeg forsøkt å lese meg opp på science fiction genren. Her er to romaner av Adrian Tchaikovsky bør leses av flere enn hardbarkede sci-fi entusiaster.
Vegard
I Children of time reiser en gruppe forskere ut for å slippe løs aper på en terraformet planet. Disse apene er gitt et nanovirus som skal gjøre at de utvikler menneskelig intelligens i løpet av noen få århundrer. Noen tusen år senere kommer en ny gruppe fra jorden, på flukt fra en kriserammet jordklode, på jakt etter et nytt sted å slå seg ned. Children of ruin bygger videre på handlinga fra Children of time. Et mannskap fra planeten i den forrige boka begir seg ut på en reise for å finne andre planeter som innbyggerne fra jorden terraformet for årtusener siden.
Men, er ikke dette dørgende kjedelig: romfart, aliens, lys-sabler og eksplosjoner? Svaret er nei! Dette er ganske jordnær litteratur til å være sci-fi. Det som gjør bøkene svært spennende er det enorme tidsrommet de omhandler, evolusjonen og devolusjonen. Det er ingen overnaturlige elementer i disse romanene, og det kan nesten virke som om forfatteren har naturvitenskapelig bakgrunn. Teknologien er ikke viktigste her, men naturens spillerom i tid.
For meg har disse bøkene mer enn bare rein underholdningsverdi fordi de utfordret tankene om framtid og på det sosiale plan, det teknologiske plan og evolusjonsmessige plan. Spenningen kommer i tillegg oppå det hele.
Romanen «The Hills» av Matias Faldbakken var for meg ei overraskande perle, underhaldande og komisk, skarp og alvorleg, skrivi med ein unik observasjonsevne.
Kari
The Hills er ein restaurant eg gjerne skulle hatt her på Lillehammer. Der ville eg sitte i eit hjørne og observere det indre livet i dette minisamfunnet. Staden er som ein fin miks av Theatercaféen, Lorry og Grand. Her finn vi kelneren som dyrkar den velbrukte kelneruniforma si, det solide, men slitte dekketøyet, dei kvite dukane, dei kontinentale fullformatavisene, den diskrete stilen. Veggane er fulle av portrett, teikningar, måleri og klistremerke, alt hent opp etter tilfeldigheitsprinsippet.
The Hills er frå ei tid da «gris var gris og svin var svin», som Hovmester brukar å si. Kelneren uttalar at «Jeg venter. Jeg behager. Jeg beveger meg rundt i lokalet og tar bestillinger, skjenker og rydder.» Her skal folk kjenne seg velkomne, men ikkje så heime at dei gløymer kor dei er. Det er lett å tru at kelneren sit fast i ei anna tid. Han blir ikkje fornærma over å bli bedt om å gå til garderoben og sjekk om ein viss gjest er komme, men han misliker sterkt å bli vist bilde av vedkommande på mobilen. Han har gitt seg sjøl den moderne diagnosen «høgsensitiv». Likevel bruker han ofte fristundene til å «scrolle», som han kallar det, på eigen telefon.
Romanen «The Hills» av Matias Faldbakken var for meg ei overraskande perle, underhaldande og komisk, skarp og alvorleg, skrivi med ein unik observasjonsevne. Noen har sagt her er «finstemt terrorbalanse mellom gjestenes tyranni og de ansattes arroganse». Fleire bør koste på seg denne heilt spesielle lesaropplevinga.